Lise har alltid vært én i mengden. Alltid birollen i fortellingen, aldri hovedpersonen. Men hun liker det på den måten. I skyggen. Det er der hun trives, hvor hun ikke tiltrekker seg altfor mye oppmerksomhet og får slappet av. Det trenger hun. Men det er ingen som egentlig kjenner Lise skikkelig. Hun er flink til å skjule sannheten.

Lise sitter bakerst i klasserommet og studerer klassen. Hun lurer på om det er noen av dem som også har vokst opp litt for fort. Men hun tror ikke det. Håper ikke det. Alle ser så glade ut, men det trenger ikke å være sannheten. Det vet hun selv, kallenavnet hennes er jo tross alt smilende Lise. Men det er bare en fasade. En stor mur med et påmalt smil. Et hinder som det ikke er lett å komme forbi.

Alle blir knusk stille når læreren kommer. Han er sjefen her, det vet alle. Lise følger ikke med. Bryr seg egentlig ikke. Hun ser ut av det store vinduet og drømmer. Drømmer ikke om det samme som en normal tiendeklassing hadde gjort. Vil ikke kalle seg normal. For det er hun ikke. Lise drømmer alltid om skyene. Om hvor fantastisk det hadde vært å bo der oppe. Ingen ting å tenke på. Bare ligget på skyene og sett ned.

Alt hun har forestilt seg, forsvinner brått når læreren drar henne ut av den perfekte drømmen. Han ser sur ut. Hun bryr seg egentlig ikke, men allikevel sier hun unnskyld og smiler. Lise følger fortsatt ikke med, hun ser heller på flasken som står på pulten. Kjenner tårene presser på, men holder dem inne.

Hva hadde hun gjort for å fortjene dette? var en tanke som ofte svirret rundt i det lille hode. Hun hadde aldri stjålet, aldri slått noen og hjalp alltid til. Hun gjorde alltid det hun fikk beskjed om. Så hvorfor skjedde dette med henne? Hun visste ikke. Det var mye hun kunne, mye hun visste, men akkurat dette. Det skjønte hun ikke. Lise visste egentlig litt for mye for sitt eget beste.

Dagene gikk alltid i det samme. Lise smilte det berømte smilet som alltid fikk andre til å føle seg bedre. Men hvorfor gikk det ikke på henne selv? Hun gikk bort til speilet og prøvde å smile. Det gikk ikke. Øynene hennes var blå, men de hadde ikke den samme gløden de hadde før. Det var lenge siden den forsvant. Lise husker det egentlig ganske godt, men prøver alt hun kan på å fortrenge det.

Istedenfor ser hun på seg selv igjen. Håret er langt og slitt, men det har en nydelig nøttebrun farge. Huden er blek etter mangel på sol. Hun husker ikke sist hun var i Syden eller brukte dagen ute. Det var for mye å gjøre. Ansiktet hadde mange skarpe trekk. Hun var vakker. Men hun hadde ikke tid til seg selv.

Igjen blir Lise dratt ut av tankene. Men denne gangen er det klokka som ringer. Skoledagen er ferdig. Lise bruker god tid, ser på alle elevene som skynder seg ut av skolebygget for å komme hjem. Men ikke Lise. Hun går sakte og forsiktig. Som et dyr på isen. Når hun er ute av bygget, begynner veien hjem.

Sakte drar hun beina etter seg. De er ekstra tunge i dag. Men hun fortsetter. Opp den lange grusbakken. Steg etter steg som om det var hennes siste. Nyter den friske luften på vei opp trappen til inngangsdøren. Bruker lang tid på å finne nøklene. Til slutt må hun gå inn. Henger av seg jakken og setter skoene fint under. Inne i stuen ligger moren i samme stilling som Lise forlot henne i, bare nå med en ny flaske i hånden.

Skrevet av Benedicte Iselin Flengstad
10. trinn, Tysværvåg barne- og ungdomsskule